Regissør Lee Tamahori slo til med et brak i 1994, med sin rystende sterke "Once Were Warriors". Nå følger han opp tråden med "The Convert" som endelig blir tilgjengelig i Norge, gjennom SF Anytime, 21. oktober.

Filmanmeldelse og intervju av Terje H. Thomassen, 20. oktober 2024. Video og foto av Henning Lauridsen.

Vi møtte en veldig positiv og formidlingsvillig gjeng i Toronto, på TIFF 2023, og her er det lagt ved utdrag fra intervjuet med Lee Tamahori, Guy Pearce, Tioreore Ngatai-Melbourne og Jacqueline McKenzie.

Intervju i Toronto sentrum av gjengen nevnt ovenfor, det ble også en artig prat om norsk musikk og vikinger med Guy Pearce og Lee Tamahori før selve intervjuet. En manager kom for å jage ut gjengen i bil som skulle frakte dem til hotellet, hvor de skulle ha en pause før de skulle stille på førpremiere ved en av Torontos mange store kinoanlegg. Dermed er ikke Jacqueline McKenzie med på videoen, men hun inviterte undertegnede til en prat på vei ut til bilen. © Video: Henning Lauridsen

The Convert (2023) hadde verdenspremiere på TIFF, og jeg visste at denne filmen regissert av Lee Tamahori hadde store muligheter for å være kraftfull. Jeg glemmer nemlig ikke hans debutfilm, Once Were Warriors (1994), en intens og sterk film om det å være Maori på New Zealand i en tid hvor deres stolte fortid ble kvalt av fattigdom og sosialt utenforskap.

Guy Pearce spiller hovedrollen i The Convert (2023), handlingen foregår rundt 1830 på New Zealand. En lekpredikant (Guy Pearce) reiser i 1830 til en nyetablert bosetting (Epworth), vi får etter hvert vite at det er grunner utenom det vanlige for dette, han ønsker seg bort fra en voldelig fortid. Thomas Munro finner ut at alt ikke er som det burde i Epworth, han havner nemlig midt opp i en stammekrig mellom Maori-folket, og bosettere som ønsker å bruke lekpredikanten i et splitt og hersk spill.

Jeg så filmen på pressevisning på filmfestivalens åpningsdag, 7. september 2023, med meg til intervjuet hadde jeg min gode venn Henning Lauridsen, som skulle hjelpe meg med å filme det hele.

Intervjuet i sentrum av Toronto er i gang. På bildet ser vi fra venstre: Guy Pearce, Lee Tamahori, Jaqueline McKenzie og undertegnede. © Foto: Henning Lauridsen

Det var en vennlig og pratevillig gjeng vi traff, og jeg kommer til å referere til noen av svarerne de ga til mine spørsmål her i anmeldelsen. At filmen svarte til forventningene hadde jeg allerede klart for meg da jeg gikk ut av kinosal 2 på Scotiabank kino kvelden før møtet. Det ble spennende å høre hvordan de ville utdype sine roller som regissør og skuespillere i periodedramaet.

Lee Tamahori, som har regissert Die Another Day, James Bond filmen fra 2002 med Pierce Brosnan, har også regissert episoder i TV-serier som The Sopranos (1999 – 2007) og Billions (2016 – 2023). Men her skal vi konsentrere oss om hans produksjon som omfatter historier om Maori-folket og New Zealand. Og da må også "Mahana" fra 2016 nevnes, handlingen i den er lagt til 60-tallet. Tamahori jobber seg altså bakover i tid i denne triologien (1990-tallet, 1960-tallet og til slutt 1830-tallet). 

Skulle han velge å avslutte Maori-beretningene med denne, så har han god grunn til være fornøyd. Spesielt The Convert og Once Were Warriors er solide 5’ere på terningen etter min mening, og Mahana fyller fint ut beretningen om New Zealands urbefolkning. Mahana er kanskje den mest personlige filmen signert Lee Tamahori, hans mor er nemlig britisk, og hans far er Maori. Så den veltalende 73-åringen, som er en høyt verdsatt regissør på New Zealand, har sine gode grunner til å lage filmer om temaet. 

Ikke bare viser Tamahori seg som en sympatisk mann, men også som en mann med god humoristisk sans. Han slår av noen spøker da Henning og jeg setter oss til bords, etter at vi først prater med musikkinteresserte Guy Pearce om Thomas Dybdahl og norsk natur. Han setter nemlig pris på begge deler kan han fortelle, han har filmet på Vestlandet, og kan tydeligvis mye om Dybdahl (nevner flere album).

Hva så med The Convert, hvorfor ønsker jeg å gi den gode skussmål? Filmen er malerisk vakker, den er meditativ, og den er brutal på en og samme tid. Pearce spiller overbevisende den kunstneriske lekpredikanten, innbitt og fattet, og med stor militær erfaring fra sitt «tidligere liv». Tamahori forteller at filmen ikke er basert på historiske hendelser, og at det var viktig for ham at lekpredikanten Thomas Munro ikke var den som reddet Maori-folket fra bosetterne ved Epworth. 

Tioreore Ngatai-Melbourne (Rangimai) og Jaqueline McKenzie har de store kvinnelige rollene i filmen, og begge spiller med stor innlevelse. Uten å røpe altfor mye, så kan jeg fortelle at Ngatai-Melbourne gir en krevende rolle den tyngden den trenger. Hun er nok tidligere mest kjent for sin rolle som Kahu i "Hunt for the Wilderpeople" (2016) av Taika Waititi (også fra New Zealand).

Den unge Ngatai-Melbourne ble også trukket frem på TIFF-festivalen som ett av de nye stjerneskuddene, og det med rette. Ngatai-Melbourne kan fortelle at hun lærte mye av sin mor, og av andre kvinner i familien, som hun tok med seg inn i rollen som Rangimai. Under intervjuet trekker hun spesielt frem karanga (mer om det i videoen), en slags innkalling som blir sunget ut til folket. Karanga er først og fremst utført av Maori-kvinner, en fysisk og spirituell velkomstsang som for eksempel utføres når en person nylig har gått bort (er død). 

Rangimai er datteren til høvding Maianui (Antonio Te Maioha), som Thomas Munro er med på å redde, etter hvert med god hjelp av Charlotte. Munro tror at han skal komme seg bort fra sin voldelige fortid ved å dra til det mest øde stedet som han kan tenke seg, ikke vet han at dette viser seg å være helt feilaktig vurdert. For hvem kommer til å konvertere i filmen (The Convert), er det Thomas Munro, eller Rangimai og Maori-stammene?

Tioreore Ngatai-Melbourne som høvdingdatteren Rangimai. © Jump Film & Television, og Brouhaha Entertainment

Thomas Munro er også en portrettkunstner, han tegner først og fremst for å finne et fredelig «rom», forteller Guy Pearce oss. Han kan også fortelle at Lee Tamahori og han hadde god tid til å utvikle hovedrollen. Det hele var en organisk prosess sier han (mer om det i videoen), og dette er den beste måten for ham å jobbe seg inn under huden på karakteren(e) som han spiller. Det at han tegner skisser blir også til en måte å kommunisere på, Maori-folket har nemlig ikke sett slike tegninger før.

Lee Tamahori kan fortelle at skissene er inspirert av Goya sine skisser til «The Third Of May 1808», skissene til Goyas meget kjente maleri som henger i Prado-museet (Madrid). For det er mye brutalitet i filmen samtidig som den er dvelende og malerisk. Jeg trakk frem i intervjuet «The Thin Red Line» (1998) av Terrence Malick, og sa til Tamahori at jeg syntes han er inne på noe av den samme stemningen og tilnærmelsen som Malick har i sin antikrigsfilm. Den mer introverte og personlige opplevelsen som soldatene har under 2. verdenskrigs grusomheter i Guadalcanal.

Det var skisser til dette maleriet som Lee Tamahori brukte som inspirasjon til lekpredikanten sine arbeider. Malerier er Goya sitt «The Third of May 1808», fra 1814, det henger i Prado/Madrid.

Sammenligningen min med Malick faller i smak hos Tamahori, og han nevner raskt Malicks «Badlands» fra 1973. Det er noe med kombinasjonen av mennesket og naturen rundt, og hvordan dette blir filmet.

I en tid hvor vi blir pepret med superheltfilmer, og tegneserieestetikk, er det nok flere regissører som har behov for å vise noe menneskelig og ektefølt. Verdenssituasjonen med kriger og naturkatastrofer nevnes i den sammenheng, og jeg synes det er helt på sin plass med mer balanse i kinoutvalget.

Når det gjelder Tamahori og Pearce, så traff de hverandre i California på 90-tallet. Da hadde Guy Pearce, og Russel Crowe (begge fra Australia), sine gjennombrudd i "L. A. Confidential" (1997), og Tamahori (New Zealand) hadde som sagt hatt suksess med Once Were Warriors fra 1994, og fikk nå oppdrag fra Hollywood. Vi kan se fra et TIFF-intervju (YouTube) som ble gjort med den samme gjengen som jeg intervjuet tidligere på dagen, at Tamahori forteller at han hele tiden hadde Pearce i tankene for hovedrollen i The Convert. Det hele startet visstnok for 11 år siden.

Vi kan legge til at skuespiller Guy Pearce nå er en av favorittene til å bli Oscar-nominert (2025) for beste mannlige birolle, dette for "The Brutalist". Hvis det går veien for Pearce, så blir det første gang han får en Oscar-nominasjon, vi venter i spenning. Med på laget har vi norske Mona Fastvold, som har skrevet manuset med sin mann Brady Corbet, han har også regien på "The Brutalist". Spenning på flere plan blir det altså fremover.

Guy Pearce og Lee Tamahori har kjent hverandre i flere tiår, og har en gjensidig respekt for hverandres arbeid. © Foto: Henning Lauridsen

The Convert er en samproduksjon mellom New Zealand (Tamahori, Ngatai-Melbourne), Australia (Pearce, McKenzie) og Storbritannia. Det er en stor rekke skuespiller som kunne nevnes her, og de fleste er fra de to førstnevnte land. Dette er en samproduksjon som fungerer meget bra på flere plan.

Jaqueline McKenzie, som spiller Charlotte, kan kanskje noen huske igjen fra «Romper Stomper» fra 1992. Her spiller hun mot Russel Crowe, og filmer handler om en gruppe skinheads i Melbourne som utover vold mot vietnamesere i lokalmiljøet. 

Jaqueline McKenzie fortalte om en meget sammensveiset gjeng som filmet i naturskjønne omgivelser. © Foto: Henning Lauridsen